(Auditiv) analyse av lydmønsteret i talte ord for å finne bestanddelene i det (stavelser, opptakter, rim og fonemer).

Fonemene i språket representeres (symboliseres) i skrift med grafemene (bokstaver og bokstavkombinasjoner). Forståelse og bruk av det alfabetiske prinsippet forutsetter fonembevissthet og læring av fonemgrafemsamsvar. Disse to er kjerneferdigheten i avkoding og staving, og kjernesvikten i dysleksi.

Bruk av analogier setter elevene i stand til å avkode eller stave ukjente ord ut fra en likhet eller sammenligning med ord de allerede kan avkode eller stave. Eksempel: Elevene kjenner uttalen og stavemåten bokstavrekka kommer og bruker denne informasjonen til å avkode og stave det (for dem) ukjente ordet dommer.

Uttale.

Analyse av uttalemønsteret i talte ord for å finne bestanddelene i det (stavelser, opptakter, rim og fonemer). Antageligvis viktig i fonemanalyse.

Større bokstavsekvenser omkodes til fonologiske enheter. Samsvarsenhetene kan bl.a. være stavelser (lese → /le/-/se/ → /lese/ → mening) eller opptakter og rim (straks → /str/-/aks/ → /straks/ → mening). Fonologiske avkodingsstrategier er nødvendige for å avkode det som for barnet er ukjente og nye ord og nonord. Avansert fonologisk vei innebærer at eleven gjenkjenner en bokstavrekke eller stavemønster fra ord han alt kan i nye ord. Han oppdager at ord som deler samme stavemønster også gjerne deler lydmønster. På denne måten kan han abstrahere større bokstav-lydsamsvar og bruke disse når han leser. Dette er kjernen i avansert fonologisk vei. De viktigste større samsvarsenheter er stavelser, rim og opptakter. Opptakter og rim er bestanddeler i stavelsen – intrastavelseselementer. De er større enn enkeltfonemet, men mindre enn hele stavelsen eller ordet.

Ord generelt og ikke-lydrette ord spesielt, staves fra hukommelsen ved å bruke overordnede prinsipper som eleven har lært eller oppdaget (rettskrivingsregler, morfemkunnskap, stavegrupper, analogier).

Teknisk leseferdighet. Ordidentifisering. Ferdighet i å oversette skrevne ord til tilsvarende talte ord. Effektiv avkoding er nøyaktig, rask, automatisert og uanstrengt.

Overlæring av mentale eller motoriske ferdigheter slik at de kan utføres nøyaktig, raskt og flytende med minimal bruk av mental anstrengelse og oppmerksomhet.

DSMs diagnostiske betegnelse for barn som har alvorlige atferdsvansker.

En diftong (tvelyd) er en glidende vokallyd som ikke utgjør mer enn en stavelse. Diftongen starter ved den første vokallyden og beveger seg mot den siste. De vanligste norske diftongene betegnes ofte med bokstavene ei (nei), øy (tøy) og au (tau).

Vansker med å lære og utføre presis, rask og forståelig bokstav- og skriftforming.

Lese- og skrivevansker som skyldes vansker med å lære tilstrekkelig ferdighet i avkoding og staving på tross av adekvat opplæring og intellektuelle ferdigheter.

Spesifikke stavevansker: Alvorlige stavevansker hos mennesker som ikke har avkodingsvansker, Written Language Disorder (WLD) eller andre vansker med skriftspråket.

Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders. Den amerikanske psykiatriforeningens diagnoseliste. Tallene etter DSM (IV, IVTR, 5) refererer til utgaven.

Høyere ordens selvregulerings- og selvstyringsfunksjoner - blant annet planlegging, organisering, arbeidsminne, vedvarende oppmerksomhet, hemmende kontroll etc.

Spesifikk utviklingsforstyrrelse der barnets evne til å uttrykke seg verbalt ligger vesentlig under aldersforventningen og vesentlig under barnets visuelle mentale alder. Visuelle ferdigheter og språkforståelse er barnets styrker. Både språkforståelsen og de visuelle mentale evneforutsetningene befinner seg innenfor gjennomsnittsområdet for alderen. Samtidige vansker med artikulasjonen kan forekomme. Lesevansker er mer vanlig enn hos barn flest. Se Utviklingsmessige språkvansker og Impressive språkvansker.

Ord som staves med de enkleste og vanligste reglene for fonem-grafemsamsvar. Alle fonemene staves med de bokstavene som typisk representerer dem.

Enkeltbokstaver omkodes til de enkeltlydene de vanligvis representerer: (lese →  /l/-/e/-/s/-/e/ → /lese/  → ning). Nye ord avkodes ved å omkode bokstavene i det skrevne ordet, én etter én, til en tilsvarende rekke av enkeltlyder. Slik bygger bokstavene bro mellom det skrevne og det talte ordet med samsvarsenheter på størrelse med enkeltbokstaver og enkeltlyder. Nybegynneren lyderer (leser) bokstav for bokstav for å avkode et ord. Som en start er dette viktig fordi begynneren ikke trenger å lære og huske så mange samsvar. Enkle fonologiske strategi er imidlertid langsom, anstrengende, konsentrasjonskrevende og belastende for den fonologiske korttidshukommelsen.

Stavemønsteret til ordet er lagret og huskes. Anvendelse av ortografisk stavestrategi betyr at eleven kan, vet og husker hvordan det aktuelle ordet staves. Ordet er lagret i leksikon som en ortografisk representasjon (et memorert stavemønster). Denne hentes fram og veileder elevens staving. Fullstendige og nøyaktige ortografiske representasjoner gjør at også tilsvarende ikke-lydrette ord kan staves riktig.

«Språklyd». Fonemet er den minste enheten eller segmentet i talespråket. Alene har fonemer ingen betydning/mening, men i ord har de en betydningsskillende funksjon. I alfabetiske skriftsystemer representeres fonemene i tale ved grafemene (en bokstav eller en bokstavgruppe) i skrift. I norsk skole er det vanlig å føye til -lyden for å presisere at det er fonemer man snakker om (å-lyden, f-lyden, sj-lyden, ng-lyden o.l.) I denne boken brukes ikke lydskrift. Isteden brukes av og til / / for å referere til lyd og uttale /å/ betyr da å-lyden og /får/ viser til det talte ordet.

«Lydanalyse». «Segmentering».Ferdighet i å analysere ut eller identifisere fonemene i talte ord, det vil si å dele et talt ord inn de enkeltlydene som det består av.

Forståelsen av at talte ord består av fonemer og ferdighet i å oppfatte hvilke fonemer som inngår i talte ord. Fonemet (språklyden) er den minste enheten eller segmentet i talespråket. Alene har fonemer ingen betydning/mening, men i ord har de en betydningsskillende funksjon. I alfabetiske skriftsystemer representeres fonemene i tale ved grafemene (en bokstav eller en bokstavgruppe) i skrift. I norsk skole er det vanlig å føye til ordet «lyden», for presisere at det er fonemer man snakker om (å-lyden, f-lyden, sj-lyden, ng-lyden og lignende). Som oftest er fonemet uttrykt ved en bokstav, a, s, p og så videre. Noen ganger er fonemet uttrykt ved to eller tre bokstaver, sj, ng, skj. Selv om fonemet består av flere bokstaver, er det bare en lyd, på samme måte som når fonemet uttrykkes med en bokstav.

Fonem-grafem-korrespondansen. Regler for hvordan fonemene i talte ord samsvarer med, betegnes av eller kan representeres med grafemer i skrevne ord.

«Lydsyntese». «Lydsammentrekning». Ferdighet i å sette sammen enkeltfonemer slik at en oppfatter hvilket talt ord de blir.

Den første eller de første lydene i en stavelse eller et ord. Se også innlyd og utlyd.

Betegnelse for (språk)lydsiden av språket.

«Fonologisk vei, avkoding, lesing».  Skrifttegnene (grafemene) i det skrevne ordet omkodes til de lydene de representerer og «trekkes» sammen til en «lydpakke» som i sin tur kan aktivere den fonologiske representasjonen til et talt ord. Meningen vekkes indirekte (indirekte vei inn i leksikon) via den fonologiske representasjonen omtrent som når det lyttes til tale. Fonembevissthet og kunnskap om grafem-fonemsamsvar er kjerneferdighetene i fonologisk avkoding og snublesteinene for dyslektikere.

Foreta en lydanalyse av den fonologiske representasjonen av det talte ordet og oversette lydene i det til de bokstavene som vanligvis og typisk representerer dem.

Den mentale forestillingen om lydmønsteret («ordlyden») i det talte ord som er lagret i det mentale leksikonet.

Om lyder betyr frontal at lyden uttales foran i munnen. Kontinuant betyr at lyden kan holdes på. Eksempler er lydene for l, m, s, r, v, n, f.

Ord som hovedsakelig har en grammatikalsk funksjon. De viser ikke til noe og formidler informasjon bare sammen med andre ord. Konjunksjoner og preposisjoner er ofte funksjonsord. En kontrast er innholdsord som har en selvstendig mening og viser til objekter, hendelser og egenskaper.

Grafem er en enkeltbokstav eller små bokstavgrupper som symboliserer eller representerer et fonem. Komplekse grafemer slik som ng, og skj, sj, sk(i,y) består av flere bokstaver, men de representerer enkeltfonemer (enkeltlyder). /ʃ/-fonemet representeres med grafemene skj (skje), sj (sju), sk (ski) og flere andre grafemer.

Homofone ord: Ordpar som har lik uttale (fonemsammensetning), men ulik betydning og ofte ulik stavemåte (vite-hvite, hjemme-gjemme, slått-slott, hvert-vært-vert-verdt, sand-sann og lignende).

«International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems 10th Revision». Verdens helseorganisasjons klassifiseringssystem for sykdommer, der alle sykdommer er opplistet. Benyttes for å diagnostisere sykdommer hos mennesker. I USA benyttes DSM-IV. Disse to systemene er stor grad samkjørte. ICD-10 byttes ut med ICD-11 i løpet av 2018.

Spesifikk utviklingsforstyrrelse der barnets evne til å forstå språk ligger vesentlig under aldersforventingen og også vesentlig under barnets visuelle mentale alder. I og med at barnet har vansker med å forstå språk vil det også ha vesentlig større vansker enn sine jevnaldrende med å uttrykke seg verbalt. Visuelle ferdigheter er barnets styrke. De visuelle evneforutsetningene befinner seg innenfor gjennomsnittsområdet for alderen. Alle disse barna har vansker med leseforståelsen, i alle fall fra 4. trinne av. Det er også høyere hyppighet av avkodingsvansker (innbefattet Dysleksi) enn hos barn flest. Samtidige artikulasjonsavvik kan forekomme. Se Utviklingsmessige språkvansker og Ekspressive språkvansker.

Lyd(er) som befinner seg inne i en stavelse eller et ord. Se også framlyd og utlyd.

Personer som tidligere har fått diagnosen dysleksi, men som nå har overkommet sine vansker med avkoding og leseflyt. De har ofte fortsatt stavevansker.

 «Bindeord». Og, eller, men, så, for etc. er vanlige bindeord.

Flere konsonanter etter hverandre uten noen vokal i mellom – for eksempel strek, stek, varm, varmt. Klynger er vanskeligere å avkode og stave enn enkle konsonant/vokal-vekslinger.

Et tenkt mentalt forråd der alle personens ord og kunnskaper om ord er lagret. Hvordan de lyder, hvordan de uttales, hva de betyr og etter hvert hvordan de staves.

«Lateraler». Fellesbetegnelse for forskjellige varianter av lydene /l/ og /r/.

Fonetisk akseptable (nøyaktige) stavefeil. Stavefeilen bevarer fonem-strukturen i det talte ordet, men den er ortografisk feil: vem, jøre, åpp, tåg, sje, hvann, roli.

Fonetisk uakseptable (unøyaktige) stavefeil. Stavefeil som fører til en endring i uttalen av målordet: blåser → båser, plåser, bålser, blåsere og lignende.

Språkets minste meningsbærende enhet. Noen morfemer er frie og kan stå alene (gutt), andre slik som bøyningsmorfer (-en, -er, –ene) er bundne og gir mening først når de kombineres med andre morfemer. I guttenes er det tre morfemer gutt + – ene forteller at det er snakk om flere, bestemte gutter og + s forteller om et eierforhold hos guttene.

Det morfologiske prinsipp kommer i tillegg til det alfabetiske prinsipp og handler om at morfemets stavemåte er konstante (invariant) selv om ordets form endres. I bøyninger vil ordet «godt» alltid staves med o og ikke med å (/gått/), fordi rotmorfemet er «god». Sammensetninger som «krigsskip» vil ikke skrives med k som i /kriksskip/ selv om det høres ut som det er riktig. Se morfem.

Se morfematiske prinsipp / morfologiske prinsipp

Ord som staves i henhold til det morfematiske (morfologiske) prinsippet. Disse ordene kalles også opprinnelsesord, opphavsord og slektsord.

Opptakt eller «Onset» referer til begynnelseskonsonanten(e) i en stavelse (ord) hvis det er noen. I straks er onset str, i stige er onset st, i saks er onset s. Aks er uten onset, fordi ordet starter med en vokal. Se også rim.

Rettskrivning, stavemåte.

«Ortografiske kode».  En mental forestilling om stavemønsteret (den spesifikke bokstavrekka) i ordet, det vil si en indre, abstrakt forestilling om ordets stavemønster. Memorerte stavemønster. «Ordbilde» og «synsord» brukes av og til, men vekker uheldige assosiasjoner til bilder. Ortografiske representasjoner kan være av hele ord, ordstammer, bøyningsmorfemer, forstavelser og endelser.

En mental «ordbok» i hjernen. Hvis den er stor nok og fullstendig nok, tillater «ordboken» presis, rask og automatisert ortografisk avkoding og staving av mange ord. Det ortografiske leksikonet er lageret av ortografiske representasjoner en person besitter.

«Ortografisk vei/lesing, leksikalsk vei, direkte vei inn i leksikon og lignende». Som følge av å ha lest et ord flere ganger har barnet tilegnet seg en ortografisk representasjon av ordet i sitt leksikon. Barnet kan og vet hva denne bokstavrekka «heter og betyr». Hvis den ortografiske representasjonen er fullstendig og nøyaktig, kan tilsvarende trykte ord identifiseres sikkert, raskt og automatisk uten tidkrevende og anstrengende lydering og lydsammentrekning. Lesere som har et stort leksikon av presise ortografiske representasjoner gjenkjenner de fleste ord spontant og umiddelbart. Dette er en sentral forutsetning for leseflyt. Noen bruker «ordbildelesing» og «synsordlesing» om dette fenomenet, men denne ordbruken kan vekke uheldige assosiasjoner.

«Ortografisk stavevei, ortografisk-leksikalsk staving». Ordet staves ved at barnet henter fram sin ortografiske representasjon av ordet fra sitt mentale leksikon og bruker denne til å veilede sin staving. Hvis den ortografiske representasjonen er fullstendig og nøyaktig kan ordet staves sikkert, rask og uanstrengt også hvis det er et ikke-lydrett ord. Med andre ord: Barnet har lært, vet og husker hvordan dette ordet staves.

«Bindeord». Ubøyelige ord som står sammen med et substantivistisk ord og angir forholdet som dette ordet har til andre ord. Eksempler: På, over, under, i, bak, foran, mellom og så videre. Eksempler: På taket, i bilen, under bordet, bak huset.

Vansker med å lære fremgangsmåter (prosedyrer) som stadig gjentar seg og som etter hvert blir automatiske for de fleste. I lesing og matematikk kan ordene og regnestykkene øves om igjen og om igjen til de blir automatiserte. Automatiseringen vil foregå senere for de som har prosedyre- og automatiseringsvansker, men intensiv øving på lesing og matematikk vil føre til mer automatiserte lese- og regneferdigheter.

«Klusiler», «eksplosjonslyder», «lukkelyder». Konsonanter som dannes ved et lukke som plutselig åpnes et sted i taleapparatet. Eksempler er lydene for b, p, d, t, g, k.

Ord som staves i følge rettskrivingsreglene.

I standard østnorsk er dette enkeltlyder som betegnes med grafemene –rt (ert), -rn (barn), -rl (erle) eller –rd (jorda med tjukk l). I andre dialekter uttales (noen av disse) som konsonantklynger.

(Rhyme/rime). Den vokaliske kjernen i en stavelse og påfølgende konsonanter hvis det er noen. I straks og saks er det rimet aks, i strå er det å. Se opptakt.

Ikke-lydrette ord som ikke kan staves med noen (enkel) rettskrivingsregel.

Et type oppmerksomhet og ros der en først beskriver den ønskede atferden før man roser den. «Du husket å bruke staveuttalen når du skrev. Så ble det riktig også. Flott jobb.

«Utviklingsmessige språkvansker». Vansker med å tilegne seg tilstrekkelig ferdighet i språkforståelse og/eller språklig uttrykksevne hos barn som ikke har alvorlige nonverbale, kognitive vansker. Språkvansker hos barn som har normale praktisk/visuelle evner.

Ord som har særtrekk med hensyn til staving som gjør at de sorteres i samme gruppe. F.eks. ord med stum d, ord med stum g, ord med stum h, j-lyden med gj, ord med ng-lyd, ord med dobbel konsonant og lignende.

(Del av) ord som er bygd opp av en kjerne (vokal elller diftong) med eventuelt andre lyder foran og bak seg: te, sein og flaks har en stavelse. Kaste, seine og flakser har to stavelser.

En stavestrategi er den fremgangsmåten som brukes – hvordan en går fram - når en oversetter talte ord til skrevne ord. Varianter av stavestrategi: Fonologisk stavestrategi, enkel ortografisk stavestrategi, avansert ortografisk stavestrategi og morfologisk stavestrategi. Pdf-boken «Tempolex bedre staving» inneholder mye lærestoff om staving og stavestrategier.

En huskekode for ikke-lydrette ord som består i å lese/uttale ordet «lydrett» slik som det staves: «Gjøre staves /gjøre/» med uttalt g-lyd.

En huskekode for ikke-lydrette ord som består i å benevne ordets ikkelydrette trekk med bokstavnavn: «Gjøre staves med /ge/» (/ge/ referer til navnet for bokstaven G).

Ortografier hvor forholdet mellom fonologi og ortografi er relativt entydig og forutsigbart (finsk, spansk) i motsetning til opake eller irregulære ortografier (engelsk, fransk). Norsk har en mellomstilling, men ligger nærmere de transparente (lydrette) språkene. Lese- og stavelæring er enklere i transparente ortografier. Der knekkes koden raskere og det er færre dyslektikere.

Den siste eller de siste lydene i et ord. Se framlyd og innlyd.

"Developmental Coordination Disorder (DCD)". Vansker med motorisk koordinasjon. Hos noen innbefatter det også dysgrafi.

Written Language Disorder (WLD): Forstyrrelser i skrevet språk. WLD er en type lærevanske der en persons evne til å skrive befinner seg betydelig under aldersforventet funksjon, utdanningsbakgrunn, og målte evneressurser. For fastsettelse av diagnosen må skriveferdighetene være betydelig hemmende for faglig fremgang eller daglige aktiviteter som involverer skriftlig uttrykk. Den nedsatte funksjonen må omfatte flere av følgende: Organisering av produktet, setningsbygning, klarhet i uttrykket av ideer, staving, skriftforming og tegnsetting. Written Language Disorder

Staving er ferdighet i å oversette talte ord til skrevne ord – slik de staves i ordboken.