image

Aa

image

image

Start Tempolex

Spesifikke lese- og skrivevansker - Dysleksi

Dyslektikerens grunnproblem i lesingen er avkodingen. Lytteforståelsen er normal. De klarer ikke lære nøyaktig, rask og automatisert avkoding så godt som andre, og så godt som en skulle tro ut fra deres kognitive funksjonsnivå. 

Den svake avkodingsferdigheten fører til redusert leseforståelse. De forstår innholdet når teksten blir lest opp for dem, men grunnet avkodingsvanskene strever de med å forstå teksten når de leser selv.

De mest fremtredende kjennetegnene ved Dysleksi er: 
  • Store vansker med å lese ord, vansker som ofte avtar med årene.
  • Store og som regel vedvarende vansker i rettskriving.
  • Relativt store finmotoriske vansker som medfører et rotete og ofte vanskelig tydbart skriftbilde.  
Personer med Dysleksi har: 
  • Svakere leseforståelse enn lytteforståelse.
  • Svakere avkodingsferdighet enn lytteforståelse.
  • Svakere avkodingsferdighet enn kognitivt funksjonsnivå.  
Det er ikke et krav for dysleksidiagnosen at det skal være normale evner og normal lytteforståelse. Det er snakk om grader av vansker.
 

Generelle lese- og skrivevansker

Personer med generelle lese- og skrivevansker er den største gruppen svake lesere. Personene med Generelle lese- og skrivevansker har vansker med begge komponentene i leseforståelse, de fleste har nedsatt ferdighet både i avkoding og lytteforståelse. De har derfor større vansker med leseforståelsen enn de med Dysleksi.  

En god del av dem med evnenivå under gjennomsnittsområdet utvikler normal avkoding. Deres lesevansker er først og fremst knyttet til svak begrepsutvikling. De har vansker med å forstå det de leser, fordi de ikke forstår innholdet i begrepene. Hovedårsaken til lesevanskene er følgelig store vansker med lytteforståelsen. Selv om avkodingen befinner seg innenfor gjennomsnittsområdet, er den ofte ikke optimal, noe som også bidrar til svak leseforståelse.
 
De med generelle lærevansker som har avkodingsvansker, har de samme avkodingsvanskene som dyslektikere. De deler også svak fonologisk prosesseringsferdighet med dyslektikergruppen. Begge gruppene har en fonologisk kjernesvikt. Hos begge gruppene antar man at det er de fonologiske kjernevanskene som er viktigste årsak til avkodingsvanskene. Mange med Generelle lese- og skrivevansker har følgelig vansker både med avkodingen og med å forstå innholdet i begrepene (lytteforståelsen).

Alle med Dysleksi og Generelle lese- og skrivevansker har i mer eller mindre grad vansker med: 
 
  • Fonembevissthet
  • Avkoding
  • Korttidsminnet
  • Automatisering

Fonembevisshet

Forståelsen av at talte ord består av fonemer og ferdighet i å oppfatte hvilke fonemer som inngår i talte ord. 
 
Fonemet (språklyden) er den minste enheten eller segmentet i talespråket. Alene har fonemer ingen betydning/mening, men i ord har de en betydningsskillende funksjon. I alfabetiske skriftsystemer representeres fonemene i tale ved grafemene (en bokstav eller en bokstavgruppe) i skrift. I norsk skole er det vanlig å føye til ordet «lyden», for presisere at det er fonemer man snakker om (å-lyden, f-lyden, sj-lyden, ng-lyden og lignende). Som oftest er fonemet uttrykt ved en bokstav, a, s, p og så videre. Noen ganger er fonemet uttrykt ved to eller tre bokstaver, sj, ng, skj. Selv om fonemet består av flere bokstaver, er det bare en lyd, på samme måte som når fonemet uttrykkes med en bokstav. Det er bevisstheten omkring fonemene som svikter hos både de med Dysleksi og hos mange med Generelle lesevansker. Dette er en primærsvikt.

Avkoding, «Teknisk leseferdighet», «Ordidentifisering».

Ferdighet i å oversette skrevne ord til tilsvarende talte ord. Effektiv avkoding er nøyaktig, rask, automatisert og uanstrengt. Sviktende fonembevissthet medfører vansker med å dra fonemene sammen til ord. Det er i hovedsak tre måter å avkode ord på.

1) Enkel fonologisk vei: Avkoding av nye ord ved å omkode bokstavene i det skrevne ordet én etter én til en tilsvarende rekke av enkeltlyder (enkeltfonemer). Slik bygger de bro mellom det skrevne og det talte ordet med samsvarsenheter på størrelse med enkeltbokstaver og enkeltlyder (enkeltgrafemer og enkeltfonemer). Enkle fonologiske strategi er imidlertid langsom, anstrengende, konsentrasjonskrevende og belastende for den fonologiske korttidshukommelsen. 
 
2) Ortografisk vei: Gjentatte møter med de samme vanlige ordene gjør at personen husker stadig fler og fler av disse ordenes stavemåte. Stavemønsteret til ordet lagres som en ortografisk representasjon (ordbilde) i personens mentale leksikon. Fra da av trenger han bare å kaste et blikk på ordet for straks å gjenkjenne det og umiddelbart vite hvilket talt ord det er: Personen vet hva ordet heter og betyr og hvordan det uttales. Nøyaktige og fullstendige ortografiske koder av mange vanlige ord øker leseflyten svært mye. 

3) Avansert fonologisk vei: Avansert fonologisk vei er en raskere og mer effektiv måte å avkode nye og ukjente ord på enn enkel fonologisk vei. Avkodingen foregår med større orddeler enn enkelfonemer: stavelser, enkle lydrette rim, konsonantklynger i utlyd, opptakter med konsonantklynger, retroflekser, og kompliserte og lydstridige rim.

Enkel fonologisk vei er måten vi lærer å lese på. Vi lyderer lyd for lyd. Alle med Dysleksi og de mange med Generelle lesevansker benytter enkle fonologisk vei har vansker med overgangen fra enkel fonologisk til avansert fonologisk vei. De benytter enkel fonologisk vei mye lengre enn normalleseren. De som har de alvorligste lesevanskene forblir fonologiske lesere, med enkel fonologisk avkoding som hovedavkodingsmetode. Det medfører at de leser langsomt og unøyaktig.

Automatisering

Når lydene til bokstavene (fonemene til grafemene) kobles sammen gang på gang, om igjen og om igjen, blir koblingen gradvis automatisert. Når sammenhengen er automatisert vil personen vite lyden til bokstaven praktisk talt samtidig med at personen ser bokstaven. Bokstaven s kobles sammen med lyden sss mange ganger. Når automatiseringen har skjedd vil personen automatisk vite at sss er lyden til bokstaven s. Sammenhengen mellom disse to er gjentatt så mange ganger at den har blitt automatisk i personens hjerne. Hjernen trenger ikke å jobbe / tenke for å finne ut sammenhengen, slik den måtte i begynnelsen. 
 
De fonologiske vanskene påvirker automatiseringsprosessen negativt. Automatiseringen er mest effektiv når hjernen raskt, nøyaktig og stabilt fremkaller sammenhengen mellom grafem og fonem. Når hjernen både er upresis og bruker mye tid, blir det for mange feilresponser. Feilresponser som forstyrrer prosessen med å automatisere forholdet mellom fonemer og grafemer. Jo flere upresise eller feilaktige koblinger jo flere repetisjoner må til. Langsom fremkalling av fonemet til grafemet fører til få sammenkoblinger per tidsenhet. I og med at mange presise sammenkoblinger per tidsenhet er viktig for effektiv automatisering, vil nødvendigvis både manglende presisjon og lavt tempo føre til at automatiseringen tar lang tid. 
 
Automatiseringen skjer saktere og krever følgelig flere repetisjoner hos mange med dysleksi og generelle lesevansker. Dette bidrar til at det blir krevende å lære seg å lese og skrive og krevende å få flyt i lesingen.

Dysleksi er forårsaket av en fonologisk svikt, slik at svak automatisering er ikke årsaken til dysleksi og generelle lesevansker, men det bidrar til at innlæring av fonem-grafem forbindelsen og avkoding av ordene er krevende og tar tid. 

Korttidsminne

Korttidsminne er et lager for midlertidig lagring og håndtering av informasjon som er nødvendig for å utføre kognitive oppgaver.

Når hjernen skal løse problemstillinger, trenger den noen ganger viktig informasjon tilgjengelig i noen sekunder, for å løse oppgaven. Etter det blir informasjonen borte. For eksempel har vi nytte av å holde et telefonnummer i korttidsminnet til vi får slått nummeret. Etter det trenger vi det ikke lengre. Korttidsminnet holder på informasjon mindre enn ett minutt.

Størrelsen på kapasiteten til korttidsminnet har betydning for hvor mange elementer, for eksempel lyder, man kan holde i korttidshukommelsen i et kort tidsrom. Et normalt fungerende korttidsminne kan typisk sett holde på 7 + - 2 enheter på engang. Hos personer med Dysleksi eller Generelle lesevansker har korttidsminnet typisk sett kapasitet til å holde på 5 + - 2 enheter på en gang.

Svakt korttidsminne er ikke en primærsvikt til Dysleksi, men kan bidra til større vansker med avkoding av ord. Vansker med fonemsyntesen (lydsammentrekningen) kan være forårsaket av et svakt fonologisk korttidsminne.

Ved avkoding av lengre ord kan begynnelsen av ordet falle ut av korttidsminne før slutten av ordet lyderes. Det kan medføre at det blir vanskelig å avkode ordet. Et korttidsminne med liten kapasitet har særlig konsekvenser for dem som avkoder ordene ved hjelp av enkel fonologisk vei.

Konsekvenser av fonologiske vansker

Personer med fonologisk svikt har vansker med:

  • Å huske språklyder.
  • Å skille mellom språklyder.
  • Å behandle (prosessere) språklyder fort.
  • Å gjenkjenne ord som helheter.
  • Å høre hvilken bokstav et ord begynner og slutter på.
  • Å rime.
  • Å trekke fonemer (lyder) sammen til ord. 
  • Å dele inn ord i hensiktsmessige ortografiske segmenter.
  • Å skille lyd-like bokstaver fra hverandre (g-k, b-p).
  • Å skille form-like bokstaver fra hverandre (b-d-p).

Andre kjennetegn på lesevansker

  • Strever med ordavkodingen / lyderingen.
  • Leser sent, unøyaktig og med dårlig flyt.
  • Hopper over eller legger til bokstaver. Stokker om bokstaver. Kutter ut endinger.
  • Leser stakkato og mekanisk, med liten innlevelse.
  • Gjetter hva som står i stedet for å prøve å avkode.
  • Hopper over småord.
  • Varierende tempo og flyt fra dag til dag, i løpet av samme dag, eller samme leseøkt.
  • Fortsetter å lese ord som går igjen i teksten, som om en ikke har lest ordene før.
  • Fremgang i leseevnen står ikke i forhold til øvingsmengden.
  • Vansker med å forstå enkeltord, setningsinnhold og budskapet i fortellingen.
  • Får ikke tak i helheten i fortellingen.
  • Vegrer for å lese / unngår å lese. Kjemper imot når det er snakk om å øve.
  • Vansker å forstå eller uttale lange ord og ord med konsonantopphopninger.
  • Vanskelig å følge en linje. Linjene eller bokstavene kan «hoppe» eller oppleves som urolige.
  • Det er vanskelig å lese tekst på skjermer.
  • Det er vanskelig å lese håndskrift.
  • Det er lettere å forstå det andre leser høyt enn det de leser selv.
  • Lesing er energikrevende og medfører at personen blir sliten lenge før normalleseren.
  • Kvier seg for å lese høyt i klassen, og særlig i ukjente forsamlinger.
  • Det tar lang tid å lese lekse og bøker.
  • Mange unngår å lese bøker. De får ikke tak i innholdet slik at lesingen medfører liten glede.

Kjennetegnene kommer tydeligst frem ved lesing av ukjent tekst.

Kjennetegn på skrivevansker

  • Skriver mye feil.
  • Skriver utydelig, stygt, rotete og ofte uleselig.
  • Skriver sent og omstendelig.
  • Holder hardt i blyanten og blir fort slitne i hånda.
  • Skriver store bokstaver inne i ord.
  • Starter med liten bokstav etter punktum.
  • Dårlig flyt i skrivingen.
  • Mangel på tegnsetting og feil tegnsetting.
  • Vansker med å komme i gang med skrivingen.
  • Vet ikke hva de skal skrive om.
  • Skriver kortfattet og konkret.
  • Praktisk talt ingen nyanser eller utbroderinger.
  • Finner ikke ord.
  • Repeterende formuleringer.
  • Setter sammen ordene i setninger i feil rekkefølge.
  • Vansker med å disponere og strukturere det de ønsker å formidle.
  • Vansker med å skrive slik at leseren forstår innhold og sammenhenger i fortellingen.
  • Vansker med å formidle det en kan eller vil skriftlig.

Typiske skrivefeil

Lydrette stavefeil: jeg – jei, kom – kåm, gjøre – jøre, blod – blo, hvem – vem, veldig – veldi, skjære – sjære, kino – kjino 

Dobbelt konsonant: ditt – dit, alle – ale, hatt – hat

Forvekslinger av b-p: bil – pil, bære – pære

Forvekslinger av d-t: due – tue, dele – tele

Forvekslinger av g-k: går – kår, gule – kule, gry – kry

Forvekslinger av v-f: vår – får, vrir – frir

Utelatelser: strek – stek, spriker – spiker

Utelatelser av vokaler: dem – dm, den – dn

Kort og lang å-lyd: godt – gått, flott – flått

Æ-lyden stavet med e: er – ær, der – dær, her – hær

Homofoner: gjerne – hjerne – jernet (ordene uttales likt, men staves forskjellig og har forskjellige betydning. - Ofte tilfeldig om dyslektikere staver hjerne med hj, gj eller j).

Sammensatte ord deles opp: Badebasseng blir bade basseng.

Bakenforliggende nevrologiske årsaker til Dysleksi og Generelle lesevansker

Det synes å være enighet om at det særlig er to nevrologiske komponenter som er bakenforliggende årsak til Dysleksi. Det ene er vansker med fonembevissthet (forståelse av at talte ord består av fonemer «språklyder», og ferdighet i å oppfatte hvilke fonemer som inngår i talte ord), og det andre er vansker med benevningshastighet (evnene til å benevne ord raskt og nøyaktig). Noen har første og fremst defekt i det ene systemet og noen i det andre. Noen har en blanding, da fra mild til alvorlig svikt i begge, eller mild svikt i det ene systemet og alvorlig i det andre. De bakenforliggende årsakene vil i stor grad være de samme, hos de som har avkodningsvansker som en del av den generelle lesevansken. Personer med generelle lesevansker har i tillegg nedsatt funksjon i språksystemene i hjernen. Mange har en generell nedsatt funksjon i det kognitive systemet. Det betyr at de har store vansker med å tilegne seg kunnskap i alle teoretisk fag i skolen. For de fleste, er det i stor grad snakk om nevrobiologiske årsakssammenhenger.

Grader av vansker

Det er en glidende overgang mellom det å ha eller ikke ha lesevansker, og det å ha Dysleksi eller Generelle lesevansker. Ganske mange har et visst innslag av dyslektiske vansker uten å ha Dysleksi, og ganske mange har milde generelle lesevansker uten at deres lesevansker er definert som en generell lesevanske. Noen har markerte dyslektiske vansker kombinert med milde generelle lærevansker. Det innebærer at de har et klart innslag av både dyslektiske og generelle lesevansker.
 
For de som får diagnosen Dysleksi er det mange alvorlighetsgrader, fra relativt milde vansker til så omfattende vansker at personen knapt kan avkode lydrette enkeltord. Det er flere dimensjoner i dette:

Det er selvfølgelig mindre alvorlig med en Dysleksi kombinert med gode evneressurser, sammenlignet med kombinasjonen Dysleksi og evneressurser i nedre del av gjennomsnittsområdet, eventuelt under gjennomsnittsområdet.

Noen har spesifikke stavevansker uten alvorlige lesevansker. Omfanget av stavevanskene kan være fra milde til alvorlige. Noen har både alvorlige avkodingsvansker og alvorlige stavevansker.

Alvorlighetsgraden til dysleksien har selvfølgelig betydning for omfanget av lese- og skrivevanskene og ikke minst for prognosen. Den fonologiske svikten kan være fra mild til alvorlig. Vansker med benevingshastighet kan være fra mild til alvorlig. Vesentlig svikt i begge disse systemene benevnes ofte «Doble deficit» dysleksi. Denne varianten av Dysleksi er ofte alvorlig og mindre påvirkbar av øving.

Generelle lesevansker er som regel mer alvorlige enn dyslektiske lesevansker. Dette fordi det for Generelle lesevansker er alvorlig i svikt i evne til å forstå og benytte språklige begreper. Det innebærer at disse personene i tillegg til lesevanskene, også har stor vansker med å tilegne seg skolebaserte ferdigheter i bred forstand. Personer med Dysleksi har i større grad evne til å forstå og å tilegne seg teoretisk kunnskap, men variasjonen er stor fordi personens evneressurser og andre forhold har stor betydning for hvor lett det er å tilegne seg teoretisk kunnskap. Det er også slik at en god del med Dysleksi ikke får vist hva de evner å få til mens de går på skolen. Det kommer først til syne når de kommer ut i arbeidslivet. Personer med Dysleksi har også i større grad mulighet til å få hjelp gjennom kompenserende hjelpemidler og kompenserende strategier.

Lese- og skrivevanskens art, hvor god hjelp personen får, hvor tidlig hjelpen settes inn, personens evneressurser og personens øvingsevne påvirker hvordan lese- og skrivevanskene utvikler seg.

Bjørn Einar Bjørgo, Mars 2016